Evigheter siden sist, har ingen unnskyldninger. Men jeg er tilbake, forhåpentligvis med noe interessant.

Mandagen.

Kvelden startet med at jeg og Maria satt hjemme å kjedet oss. Planen var å feire starten av vinterferien, men var nesten ingen andre som følte det på samme måte. Men som alltid.. Den som leter, den finner. Problemet var da vi skulle kjøpe blandevann, men ble stoppet av kassedama. Vi hadde glemt legitimasjon, og derfor måtte vi gå fra butikken sure og tomhendte. På det tidspunktet var vi så oppgitte at vi tenkte ikke engang tanken på å kjøpe noe annet enn burn. Kvelden fortsatte hos noen kompiser, partysvensker hele gjengen.

Da vi med tider dro, bestemte vi å ta med oss en handlevogn hjem, ettersom vi tilfeldigvis hadde en tier til overs. Etter en heftig photoshoot begynte vi å bevege på oss, jeg oppi vogna, med Maria som sjåfør.Har aldri vært borti verre bråk, rundt 3 på natta. Lover deg at en eller annen garantert hørte oss, om ikke alle.. Hver gang jeg stoppet vogna fikk jeg høre: "Ikke stopp her! Vi har klart oss bra så langt, ingen har sett oss!".. Vi bestemte oss til slutt for å ringe en annen kompis, for vi ville på nach! Vi fant han heldigvis, helt edru, to blokker unna vår egen leilighet.. Og han var selvfølgelig glad for å se oss. Vi parkerte vogna fint utenfor.

Resten av kvelden husker jeg ikke så godt, for jeg sovna.  Men jeg spurte han om han kunne kjøre oss hjem, hvertfall. Vogna står fortsatt der vi parkerte den, 200meter unna oss. Maria ville ikke la den stå der, hun var bekymret for fingeravtrykkene.

Tirsdagen.

Da jeg kom hjem til meg selv, klarte jeg selvfølgelig å utløse brannalarmen igjen. 3 ganger. Dere kjenner meg, mat er ikke min sterkeste side, med mindre det skal spises. Men alt for pølser. Måtte høre på pappas regler all over again.. Hovedregla er at jeg ikke skal lage mat. Hvertfall ikke uten tilsyn fra en voksen

Uheldigvis er jeg alene hjemme hver gang det med alarmen skjer.. Jeg klarer nå å stoppe røykvarselen på under 10sek, og jeg går rundt med kontrollen til alarmen til enhver tid. Det har nesten blitt en refleks å åpne vinduene hver gang jeg er ferdig med å lage mat.

Ellers har jeg ikke gjort stort egentlig, har vært på skolen et par ganger, jobbet litt og faktisk stått på snowboard for første gang. Men det skal ikke blogges om, men kan hvertfall si at jeg var ganske flink, med tanke på at det var første gang. Har nesten fortsatt vondt overalt, og det er en uke siden.

Igår ringte forresten min eneste beudrer..

Samtalen gikk litt sånn her: "Hallo?", "Hei, jeg ringer fra Elixia", "Faen, deg igjen?" sa jeg, jeg hadde aldri svart hvis jeg hadde visst det. De hadde ikke ringt på 2 dager, trodde de hadde gitt meg opp. Men elixia gir aldri opp. "Hehe, eh ja.. Jeg prøvde å ringe deg på mandag, som vi ble enige om, men du svarte ikke, og ja.. heh", svarte han. Jeg syntes synd på han, og var ganske flau over at jeg ikke svarte. Hvertfall med tanke på at jeg ikke hadde svart de 4 andre gangene han hadde ringt før Mandagen også. "Ja, stemmer! Jeg rakk ikke å ta telefonen, men jeg skal begynne å trene altså! Har bare ikke funnet dag ennå". "Du har ikke funnet... heheh.. dag ennå? okei, utifra forrige samtale hørtes det ikke ut som du har funnet noen dager på 5år???", vel.. Han sa det kanskje ikke på den måten, men det var det han hintet til. Svaret ble kort og presist: "Jeg kommer å trener i dag eller i morgen!" Men fortsatt sitter jeg i sofaen, hjemme, å gjemmer meg fra elixia. Regner med at jeg må skru av mobilen i løpet av dagen..

Anneli♥